Logg inn:
Nye Cherrox
Prince Adriel and the best pillow in the world - Et eventyr i en altfor brutal virkelighet
Birgitte Fjørtoft, Tirsdag 26. november 2013.
Hva skjer mellom mennesker når man plutselig befinner seg midt i en katastrofal hendelse sammen? Hva skjer når mennesker, som ikke kjenner hverandre fra før, plutselig er totalt avhengig av hverandre?  Hva skjer når man ikke lenger har noe annet enn nettopp det; hverandre? Hva skjer med barn i en slik situasjon? Hva oppstår i slike relasjoner?

Spørsmål som dette har vært på oppdagelsesferd i hodet og hjertet mitt de siste dagene. Som dere kanskje vet, befant jeg meg midt i sentrum av tyfonens herjinger på Filippinene. Jeg kom til Tacloban for å jobbe på Streetlight, et barnehjem der nede, to dager før tyfonen traff. Jeg, min venninne, en familie og de mest utsatte barna ble plassert i et murbygg og var sammen der under stormen. De neste dagene kjempet vi en kamp om overlevelse. Vi forflyttet oss fra sted til sted, ut ifra hvor i byen det ble ansett som tryggest å oppholde seg. Ikke trygt, men tryggest. Jeg har aldri vært så ”sammen” med andre mennesker før. Når jeg tenker tilbake på dagene i Tacloban står både grufulle bilder, redsel for eget og andres liv, matmangel og elendighet sterkt i minne. Men minnet om total omsorg, menneskelighet, samhold, nødvendig tillit og skapelsen av lekerom står sterkere. Når virkeligheten er for brutal, blir behovet for å rømme vekk fra den stort. Jeg opplevde det som et elementært menneskelig behov selv. At jeg var sammen med de menneskene som er aller dyktigst på denne rømningsveien ble rett og slett viktig for min overlevelse der nede. Rømningsveien inn i leken. Sammen med barna ble magiske rom skapt. Rom som var fri for ødelagte hus og massegraver og full av godterislott og skattekister med jordbær.

Det er fortsatt vanskelig å beskrive opplevelsen av dagene i Tacloban. Jeg velger å publisere et av eventyrene som ble til sammen med et av barna, da virkeligheten ikke lenger var levelig å være i. Med dette eventyret ønsker jeg å gi dere et innblikk i mulighetene som finnes i menneskelig samvær uansett situasjon. Muligheter som eksisterer i kraft av at vi er mennesker. Mennesker sammen. Det handler bare om å få øye på dem.

Bakgrunnen for eventyret var at Adriel, en gutt på nesten 4 år, ikke ville legge seg. Vi lå på et fuktig og kaldt murgulv, men Adriel hadde en pute. Problemet var bare at han ikke ville legge seg på denne puta i det hele tatt. Adriel ville ha puta som kompisen lå og sov på. Både mor og onkel hadde forsøkt i en lang stund, men det var øyensynlig ingenting som kunne få Adriel til å skifte mening.  Mor så sliten ut, og jeg tenkte at jeg også kunne forsøke. Jeg satte meg ned på huk, prikka Adriel på skulderen, og begynte slik:

Jeg: ”Do you know what, Adriel?”

Adriel ser så vidt bort på meg, ikke veldig interessert..

Jeg: ”Once upon a time, there was a castle. And in that castle lived a little prince. Do you know what that prince was called?”

Adriel begynner å se på meg i øyekroken og sier forsiktig: ”No..”

Jeg: ”That prince was called prince Adriel”

Adriel: ”Me??!”

Og dermed var vi i gang. Her får dere fullversjonen.

"Prins Adriel
og verdens beste pute"

Det var en gang et slott. I dette slottet bodde det en liten gutt. Denne gutten het Adriel. Prins Adriel hadde alt han kunne ønske seg. Han hadde all verdens diamanter, fine klær og alt godteriet du kan forestille deg. Men prins Adriel var likevel meget trist. Faktisk så var han helt ulykkelig. Han var så lei seg at han gråt hver eneste dag og hver eneste natt. Han bare gråt og gråt. Store tårer fylte øynene hans til enhver tid.

Pappan til Adriel, kongen, kunne ikke forstå hvorfor sønnen hans var så trist. Og det gjorde han ganske trist selv, at sønnen gråt hele tiden. Så, en dag bestemte han seg for å spørre prins Adriel selv. Kongen gikk ned på sønnens rom, banket på døra, og spurte: ”Min kjære sønn, hvorfor er du så ulykkelig?”. Prins Adriel så opp på pappan sin med sine store, tårefylte øyne og sa: ”Jeg er så lei meg.. Fordi.. Fordi jeg ikke har noen pute..”. Dette svaret gjorde kongen meget forundret. ”Åh, men hvis det er alt som trengs for at du skal bli glad, da skal jeg skaffe deg en pute”. Kongen ble stille et øyeblikk, før han nesten ropte: ”Det er ikke bra nok! Jeg skal ikke bare skaffe deg en helt vanlig pute! Jeg skal finne den beste puta i hele verden!”.

Kongen salet opp hesten sin, satte seg opp på den og red ut av slottet og inn i den store mørke skogen. Kongen red og red i mange dager. Soloppganger og solnedganger. Hvis du er ordentlig stille, så kan du høre ham.. Hysssj… Kan du høre kongens hest? Etter syv dager og syv netter, fikk kongen øye på en alv som stod ved en bekk. Hun var veldig pen og hadde langt, brunt hår. Kongen hoppet ned fra hesten sin og gikk bort til henne. ”Hva heter du?”, spurte han. Alven sa at hun het Mary. Hun drev og vasket klær i bekken, og kongen så plutselig en kjole med et helt fantastisk fint mønster. ”Åh, det mønsteret hadde Adriel elsket å ha på puta si…”, tenkte kongen og merket ikke engang selv at han hadde sagt det høyt. ”Leter du etter en pute?”, alven Mary så på han. ”Eh.. Ja, altså, jeg prøver å finne verdens beste pute. For det er det eneste som kan gjøre sønnen min, prins Adriel glad. Han er så ulykkelig fordi han ikke har noen pute, skjønner du”. ”Åhh… Er det sånn det henger sammen..”, sa alven Mary. ”Veeel, la meg se hva jeg kan gjøre med det..”. Og plutselig løftet Mary tryllestaven sin og sa med syngende stemme: ”Abraa, kadaaabra, sim salabiiim!”.

I et øyeblikk ble alt rosa. Himmelen, bekken, kongen selv, gresset. Alt ble rosa. Det rosa lyset var så sterkt at kongen måtte knipe igjen øynene. Da han åpnet dem igjen, så han noe liggende foran føttene til alven Mary. Og der, på gresset, med det perfekte mønsteret som han hadde sett på kjolen tidligere, der lå den. Verdens beste pute. Kongen ble fra seg av fryd og ropte: ”Der er den! Det der er den beste puta i hele verden! Alven Mary bare smilte og sa hemmelighetsfullt: ”Magi er ganske kult, ikke sant?”. Kongen danset rundt i ring, tok hendene til Mary og sang: ”Tusen, tusen, tusen takk, snille alv Mary!”. Kongen kastet seg opp på hesten sin igjen og red hele veien tilbake til slottet og prins Adriel. Øynene til Adriel vokste seg kjempestore da han så hva faren hadde med seg. ”Er det der det jeg tror det er?”, spurte han. ”Åja, min kjære sønn, dette er verdens beste pute!”. Prins Adriel hoppet opp i farens armer og gav både han og puta en gigaklem.

Da skjedde det noe fantastisk og veldig merkelig. Da Adriel tok på puta kom det plutselig en person ut av den! Vet du hvem denne personen var? Det var dronningen! Du skjønner det, at dronningen hadde vært borte i lang tid. For da hun var ute og gikk tur, for omtrent ett år siden, møtte hun på en ond heks. Heksa ville at dronningen skulle kjøpe et råttent eple av henne, men dronningen hadde nektet. Da ble den onde heksa så sint at hun forhekset dronningen, og dronningen forsvant. Men Adriels smil og varme klem på puta hadde brutt trolldommen! Prins Adriel og kongen var overlykkelig over å se dronningen igjen og de holdt rundt hverandre lenge.

Nå hadde prins Adriel fått puta si, og i tillegg hadde dronningen kommet tilbake! Den lille familien i slottet hadde aldri vært lykkeligere. Da kvelden kom sovnet de alle tre på verdens beste pute.

And snippy, snappy, snouty,

så var eventyret outi!

Streetlight
Streetlight er en frivillig organisasjon, som driver et senter med barnehjem, en skole og et medisinsk tilbud til barn både på og utenfor senteret i byen Tacloban i Filippinene.

Bidra til gjenoppbyggingen av barnehjemmet:
Kontonr: 4202 31 56606

www.streetlight.org

Da jeg var ferdig med å dramatisere eventyret, la både kongen (jeg) og prins Adriel (Adriel) oss ned på puta som i utgangspunktet hadde vært helt utenkelig og forferdelig å skulle sovne på. Den hadde jammen forvandlet seg til verdens beste pute! Mens vi lå der og lukket øynene hørte jeg plutselig stemmen til Adriel hviske ”Shh… Birgitte, can you hear the kings horse?”. Jeg tror nok kanskje han ønsket at hele scenariet skulle gjenta seg enda en gang. Men da vi hørte ordentlig etter, så hørte vi at det ikke var hesten som lagde lyden. Det var kongen som snorka! ”Is the king asleep?”, spurte Adriel. Og da vi skjønte at kongen og dronningen hadde lagt seg for å sove, så var det plutselig ikke så ille at vi også skulle det. Etter et par nattasanger i mørket falt roen seg over det fuktige murgulvet,  og en utmattet prins og konge red sammen inn i drømmeland…

 

KOMMENTARER
Du vet vel at dette nå er en del av vår faste natta rutine..:) Du er fantastisk! Og Adriel kommer aldri til å glemme!
26.11.13
Utrolig bra,Birgitte!!! Du var nok rett person på rett sted! Mange takker deg for det i dag!
27.11.13

Hærlig!
07.12.13

SÅ INSPIRERENDE DU ER !
 
 
 

Du inspirerer virkelig Birgitte!  


03.02.14

Du inspirerer virkelig Birgitte!  


03.02.14

Du inspirerer virkelig Birgitte!  


03.02.14


Delta i diskusjonen
Om bloggen:
I dag tilbringer flere hundretusen barn hverdagene sine i barnehagen. Hver dag er de sammen med voksne de i utgangspunktet ikke har noen felles referanser med, annet enn at de er på samme sted til samme tid opptil ni timer om dagen. Hvilke beslutninger og øyeblikk er med på å prege barndommen til «barn av barnehagen?»
Antall Cherroxvisninger:
2275463
Bli Cherroxfølger:
Birgitte Fjørtoft
Epost: birgittefjortoft@gmail.com
Førskolelærer og mastergrad i Førskolepedagogikk
Jeg er opptatt av filosofiske og eksistensielle perspektiver ved barnehageliv og pedagogikk. I masteravhandlingen min så jeg nærmere på læringsbegrepet i barnehagen, hva det er eller kan være. I dialog med Jacques Derrida og noen av hans filosofiske perspektiver fikk jeg øynene opp for at læring kan være fullt av både monstre og galskap. Mine bidrag til bloggen vil preges av et ønske om å stille kritiske spørsmål til vår daglige praksis, med inspirasjon fra blant andre Biesta, Derrida, Skjervheim og Gadamer.