Logg inn:
Nye Cherrox
Skal vi vaske sammen?
Birgitte Fjørtoft, Lørdag 19. april 2014.
Lily strekker forsiktig armen sin mot Lano-såpen. Den ene lille hånden griper rundt beholderen, og ved hjelp av den andre løfter hun den inntil seg. Hun snur såpen, slik at bunnen vender inn mot brystet hennes. Deretter skyter hun brystet og magen frem og presser i mot med hånden som er plassert på tuten. Den ene hånden på tuten som må trykkes ned for at såpe skal komme ut, den andre hånden plassert under tuten, klar til å ta i mot. Hun er to og et halvt år og jeg aner ikke hvordan hun har lært seg denne teknikken. Men jeg har fulgt hennes blikk mot de et halvt år eldre barnas forsøk på å få såpe ut av beholderen. Jeg har hørt hennes ”nei” de tidligere gangene ved vasken, når jeg har spurt om jeg skal hjelpe. Jeg har sett hennes konsentrasjon i utprøvingen av denne såpeteknikken. Jeg har møtt hennes blikk når såpen endelig drypper ut fra tuten. Og jeg har delt hennes glede når hun med et stort smil utbryter ”jeg klarte det” når såpeskummet dekker begge hendene og såpen er plassert tilbake på vasken.

For meg er det dette pedagogikk handler om.

Jeg trenger ingen forklaring på hvordan Lily har gått frem for å lære seg denne teknikken. Jeg trenger ingen forklaring på hvorfor hun lærte seg dette som toåring. Jeg trenger ingen slik forklaring, jeg trenger ikke ha den selv engang og ytre den som et argument eller et evidens på min pedagogikk. Jeg trenger heller ikke vite. Jeg trenger ikke vite om hennes finmotoriske evner endelig har kommet opp på et nivå som tillater denne handlingen. Jeg trenger ikke vite at hun ikke mestret denne teknikken i fjor. Jeg trenger ikke vite om hun ikke klarer å få ut såpe mens beholderen fortsatt står på vasken eller om dette er noe hun bør få til i november.

Men jeg trenger å møte henne i denne prosessen. Jeg trenger å være nær henne i utprøvingen, jeg må være så nær at jeg også ender opp med såpe på hendene. Jeg trenger å vakle frem og tilbake sammen med henne. Jeg trenger en forståelse for at denne oppdagelsen kanskje er stor for henne. Jeg må være i stand til å se denne storheten, se det vanskelige og kompliserte ved det hun forsøker seg på, se begeistringen når hun lykkes. Jeg trenger en ydmykhet knyttet til at slike oppdagelser tar tid, og jeg må gi Lily denne tiden. Jeg må la det ta tid å jobbe med dette. Langsommeligheten ved små barns oppdagelser er vakker. Jeg har jobbet på denne avdelingen siden januar og jeg har telt antall dager og regnet på hvor mange ganger jeg og Lily har vasket sammen. Lily og jeg satt sammen ved denne vasken 109 ganger før denne opplevelsen jeg har beskrevet over skjedde. Det er hundreogni møter. Hundreogni møter hvor jeg etter hvert forstod at dette var viktig for henne. Hennes ”nei” når jeg spurte om jeg skulle hjelpe, er et tydelig nei. Det er ikke aggresivt, ikke sint. Det er tydelig og trygt. Det er et trygt nei. Jeg opplever Lily som trygg når ut uttaler det. Jeg opplever at hun er trygg på at hun til slutt kommer til å få det til. Og jeg opplever at hun er trygg på at nei-et blir hørt. Hun ser meg i øynene, svarer trygt nei og fortsetter utprøvingen av teknikken.

Jeg trenger ikke vite. Men Lily trenger å vite at jeg bare er et lite gløtt opp med blikket unna. Lily trenger å vite at jeg ikke kommer til å ta såpen ut av hendene hennes og ”hjelpe” henne uansett, fordi ”klokken snart er elleve og det er flere som skal vaske hender”.

 

”Bægitti, vaske sammen?”, spurte Lily meg i går.

”Ja”, sa jeg. 

KOMMENTARER
Noen sier tiden kommer, noen sier tiden går,
andre hevder tiden den kan lege alle sår.
En ting er sikkert; tiden er nå
i går er forbi og idag vil gå
i morgen vet ingen hva som vil hende
NÅ er den tiden vi må leve og kjenne.

19.04.14
Nydelig!
24.10.14


Delta i diskusjonen
Om bloggen:
I dag tilbringer flere hundretusen barn hverdagene sine i barnehagen. Hver dag er de sammen med voksne de i utgangspunktet ikke har noen felles referanser med, annet enn at de er på samme sted til samme tid opptil ni timer om dagen. Hvilke beslutninger og øyeblikk er med på å prege barndommen til «barn av barnehagen?»
Antall Cherroxvisninger:
2314548
Bli Cherroxfølger:
Birgitte Fjørtoft
Epost: birgittefjortoft@gmail.com
Førskolelærer og mastergrad i Førskolepedagogikk
Jeg er opptatt av filosofiske og eksistensielle perspektiver ved barnehageliv og pedagogikk. I masteravhandlingen min så jeg nærmere på læringsbegrepet i barnehagen, hva det er eller kan være. I dialog med Jacques Derrida og noen av hans filosofiske perspektiver fikk jeg øynene opp for at læring kan være fullt av både monstre og galskap. Mine bidrag til bloggen vil preges av et ønske om å stille kritiske spørsmål til vår daglige praksis, med inspirasjon fra blant andre Biesta, Derrida, Skjervheim og Gadamer.