Logg inn:
Nye Cherrox
Den døde vepsen. Om hva som går an.
Birgitte Fjørtoft, Torsdag 7. oktober 2013.

”Birgitteeee!! Kom og see! Se hva jeg fant!”. Fireåringen kommer løpende mot meg og gestikulerer iherdig. Jeg følger etter ham og blir nok en gang forbløffet over barns blikk for detaljer. Der, innimellom gress, blader og jord, har fireåringen fått øye på en veps som ligger helt stille.  ”Er den død?”, ”sover den bare?”, ”kanskje den hviler seg litt?”- spørsmålene trenger seg på og etter en liten sjekk er vi nødt til å konstatere vepsens død. 

Hva nå? Fireåringen viser tydelig entusiasme og forundring rundt denne vepsen. Kanskje er det første gang han har mulighet til å se en veps lligge helt stille, første gang den ikke blir viftet vekk eller forhindrer fruktmåltidet ute? Jeg anser dette som en gylden mulighet til å studere vepsen litt nærmere, og ser raskt at hudfargen i hånden min ikke skaper nok kontraster til vepsens farge og struktur. Jeg løper inn og henter et hvitt ark, mens gutten, litt fryktinngytende, holder vepsen i sin hånd. Det hvite arket gjør vepsen nesten levende igjen. Den skarpe gulfargen lyser mot oss og femåringen, som har kommet bort til oss, kan kjapt kommentere at vingen er brun og at den har et mønster. Jeg går inn, henter papir i a5-størrelse og tusjer i de tre fargene guttene sa at de så i vepsen da de studerte den; svart, gul og brun.

Da jeg kommer ut igjen med materialene foreslår jeg at vi skal forsøke å tegne vepsen. Den første reaksjonen til guttene er en umiddelbar ”nei! Jeg kan ikke tegne!”. Jeg ber dem prøve likevel. Vi ser på detaljene og jeg foreslår at de kan tegne en kroppsdel av gangen. Fireåringen virker utålmodig, lager krusseduller med tusjen, krøller deretter sammen arket og sier at han ikke får det til. Femåringen har imidlertid kommet skikkelig i gang. Både han, jeg og fireåringen diskuterer vepsens utseende mens femåringen tegner; ”men er egentlig vingen helt brun?”, ”hva er vepsens munn?” og ”er det egentlig klør det som stikker ut på kroppen der?”. Jeg kan formelig se femåringen vokse mens han tegner. Han er som i sin egen verden. Jeg gir fireåringen et nytt ark og ber han prøve på nytt. Det er en hårfn balanse mellom å anerkjenne at han synes det er vanskelig og ikke synes han får til, og min tro på at han kan klare det. Da er det som om femåringen leser mine tanker og forstår fireåringens frustrasjon på samme tid. Han ser på den andre gutten, ser han i øynene og sier: ”Vi trenger ikke å lage den helt lik. Vi kan jo lage vår egen”. Fireåringens blikk vandrer fra femåringen til tegningen hans, tilbake på sitt blanke ark og bort på femåringen igjen. Det er som om kommentaren fra femåringen setter i gang noen prosesser i han, og med støtte og oppmuntring fra både gutten og meg begynner han forsiktig med den ene vingen. Plutselig er situasjonen transformert. Transformert fra negativitet, lite tro på egne evner og frustrasjon til fordypet aktivitet, engasjement og det jeg bare kan tolke som følelse av mestring, når femåringen ser opp på meg etter å ha tegnet både manneveps og dameveps og utbryter: ”Birgitte! Jeg kan klare alt, jeg!”.

 

                Fra krølla ark til veps – Fireåringens transformasjonsprosess.

Vi er sammen i denne opplevelsen, jeg og disse to guttene. Vi er sammen om å studere et felles tredje; noe som opptar og interesserer oss alle tre. Vi er sammen om å bruke god tid og studere dette tredje. Vi er sammen om å diskutere hva vi ser, sammen om kunnskapingen som skjer mellom oss. 

Etter en stund kommer en treåring bort til oss og lurer på hva vi gjør. Guttene svarer, som sant er, at: ”vi driver og forsker litt på den døde vepsen der”. Vi beskriver, forklarer og viser treåringen både vingemønstre, vepsebein og det vi har en hypotese om at må være vepsehoggtenner. Jeg viser også treåringen tegnigene guttene har tegnet, og gir han et eget ark og tusjene. Treåringens tolkning av den døde vepsen er et bilde på sånne magiske øyeblikk som kan oppstå når kunnskaping, dialog og engasjement deles mellom mennesker.

 


    Treåringens tolkning av den døde vepsen.

Etterpå løp jeg bort for å fortelle om situasjonen til mine medarbeidere. Jeg fortalte omtrent slik jeg har beskrevet her, om å støtte hverandre, bli inspirert, dele og diskutere.  Da var det de voksnes tur til å forbløffe meg. Den første reaksjonen deres var at de trodde jeg hadde tegnet vepsene for guttene, de kunne ikke fatte og begripe at disse tre guttene hadde klart å tegne sånn – de hadde jo bare sett dem tegne ”krusseduller” på avdelingen. Den andre rekasjonen deres var ”ja, unger er jo så flinke til å kopiere!”. Det er virkelig ikke kopier jeg ser når jeg tar en titt på disse tegningene. Det er helt unike uttrykk som er inspirert av fantastisk kunnskapsdeling. Jeg har sett nok fire-femåringer oppslukt i prosjekt til ikke å bli veldig overrasket over tegneferdighetene, men det slår meg hvor utrolig viktig det er å forsøke og møte barna der de er, i deres interesser, deres engasjement. I deres livsverden. Det er noe ganske annet å skulle tegne en død veps du har funnet i gresset og forundret deg over, enn å få et A4-ark plassert foran deg og bli fortalt at ”nå må du tegne noe hyggelig til Nils som har bursdag”.  Dette dreier seg om akkurat det en fireåring kom bort og sa til meg i går: ”Skal jeg vise deg hva som går an?”

Jeg oppfordrer alle barnehageansatte til å ta innover seg dette spørsmålet og til å svare ”Ja, gjerne!”. Jeg vil gjerne få se hva som går an. Jeg vil at barna skal vise meg hva som kan gå an, heller enn å være låst i mine egne forestillinger om hva eller hvordan noe ”skal” være.  Jeg vil være med på den døde vepsens oppstandelse.

Har dere opplevd å få ta del i noe som går an?  Noe dere ikke trodde var mulig før et våkent barnesinn viste dere det? Er det rom for barnas uttrykk for sin livsverden i barnehagen?

 

 

KOMMENTARER
Takk!
Takk for ordene som jeg så ofte mangler! Dette er kanskje den viktigste bloggen som blir skrevet for tiden.
 
Jeg deler og deler meg kollegaer og medforeldre og politikere og alle andre.  

07.10.13
Takk for en god barnehagehistorie som beskriver en flott læringsprosess i nært samspill med en nysgjerrig, engasjert, voksen medforsker, som klarer å fange øyeblikket og barns initiativ, bringe det videre til nye utfordringer og kunnskapsdeling,,, og samtidig dele en flott opplevelse med mange inspirerende samspill underveis, hurra! Jeg er så utrolig lei av stand-up-historier fra barnehagelivet, der kursholder forteller ironiske historier om når en mislykkes..... det finnes da så mange gode samspill og godt arbeid i barnehagen å fortelle fra,,,, der en lykkes,,,, så få det fram og opp i lyset! 
18.11.13

Skikkelig interessant å lese om barnas oppdagelse og hvordan du engasjerer deg i samspillet. Som lærling i BUA faget prøver jeg alt jeg kan å engasjere meg i barnas nysgjerrighet og jeg suger til meg slike fantastiske historier. Man lærer mye av å lese slike historier, og man blir enda mer oppmerksom og engasjert.
18.01.14

Tusen takk!
Du minnet meg akkurat på hvorfor jeg valgte å jobbe i barnehage:-) Ifølge meg er du her selve malen på sånne mennesker barnehagen burde bestå av!

14.10.13

Blir virkelig imponert over hvor våkent blikk og fantastiske beskrivelser du har av barnas verden! Du er et pedagogisk forbilde, Birgitte!! :-) 

13.11.13

Så nydelig tekst og beskrivelse! Flink du Birgitte :-) Dette ga meg mange inntrykk og en fin opplevelse!
08.10.13

Utrolig bra skrevet! 
08.10.13

Birgitte, du er fantastisk :)
08.10.13


Delta i diskusjonen
Om bloggen:
I dag tilbringer flere hundretusen barn hverdagene sine i barnehagen. Hver dag er de sammen med voksne de i utgangspunktet ikke har noen felles referanser med, annet enn at de er på samme sted til samme tid opptil ni timer om dagen. Hvilke beslutninger og øyeblikk er med på å prege barndommen til «barn av barnehagen?»
Antall Cherroxvisninger:
2275468
Bli Cherroxfølger:
Birgitte Fjørtoft
Epost: birgittefjortoft@gmail.com
Førskolelærer og mastergrad i Førskolepedagogikk
Jeg er opptatt av filosofiske og eksistensielle perspektiver ved barnehageliv og pedagogikk. I masteravhandlingen min så jeg nærmere på læringsbegrepet i barnehagen, hva det er eller kan være. I dialog med Jacques Derrida og noen av hans filosofiske perspektiver fikk jeg øynene opp for at læring kan være fullt av både monstre og galskap. Mine bidrag til bloggen vil preges av et ønske om å stille kritiske spørsmål til vår daglige praksis, med inspirasjon fra blant andre Biesta, Derrida, Skjervheim og Gadamer.